Startside
Om Bjønroa
Kontakt oss
Historikk
Starten
Veien videre
Tankespinn
Hundeliv
Om hundene
Om kullene
Valpekull
Jakt og trening
Utstilling
Vi gratulerer
Nyttige lenker
Gamle Nyheter
Billedkavalkaden

Starten

Innledning
"Herren gav og Herren tok”, heter det. Ja, og ofte de beste. De som skulle ha ført slekten videre. Var det for å gi flere mulighet til å klare livets utfordringer? Slike tanker kom etter at gode Sørlias Senta ble revet fra oss av en livmorbetennelse.Det er vel en mening med alt.

 Familiebilde 1974: Sira, Rosita, Sita, Streif

Fra Utsiktsveien
Det var i Utsiktsveien 32 i Nittedal at eventyret med Bjønroa-hundene startet. Da Streif og Sita kom i mitt eie, bodde vi i Vibesgate i Oslo. Der var det små muligheter for oppdrett. Men med de landlige omgivelsene i Utsiktsveien så ble det rimelig greit.

Første kullet ble født 17/2-1974. Det var snø og kalde vinteren. Men i andre etasje i hovedhuset var god plass så lenge valpene var små. I uthuset hadde tidligere eier hatt griser under krigen, slik at der var det ene rommet noe isolert. Dette ble ryddet og rigga til for valpene, som vokste fortere enn tenkelig var.

Det måtte også ryddes for og bygges luftegård. For en med lange reiser og fulldags jobb i Oslo, så var dette i overkant av hva kreftene maktet. Men med god hjelp av Storm Johnsen og Martin Rasch, så gikk dette greit. Begge skulle ha valp (Bruno og Rossi), så interessen var stor.

I dette anlegget ble det fra 1974 og til 1980 født frem seks Bjønroa valpekull. Hvorav tre var etter Streif og Sita. Ett kom etter Streif og Sira, og ett med Sørlias Pål og Rosita. Samt at det vart en tjuv-parring mellom Bjønroas Grei og Sita. Det ble registrert 29 Bjønroa-hunder i denne perioden.

Dette ligger noe tilbake i tid, men en kan vel mimre litt om hendelser fra den tiden.
 

Hundegården i Utsiktsveien 1974: Streif leker med sitt avkom: Rosita, Rossi og Sip


Tid for valper
Fødselen nærmet seg. Jeg hadde fått hjem sponplater til valpekasse. Men dette måtte kappes til og settes sammen. For en snekker var det fort gjort. Men i trøtte kvelder ble det utsatt. Min datter Ann Kristin minnet meg på denne valpekassen. "Sita kommer til å føde i sengen din”, mente hun. På lørdag skulle kassen laves. Men fredag måtte jeg slappe av.
Min gode middags-hvile ble avbrudt. Noe slafset og noe kava i sengen. Der, under dyna, hadde Sita født en datter, min Rosita. Ann Kristin fikk rett, men far visste råd. Sengetøy ble ryddet vekk. Så vart det lagt plast på madrassen. Der, på et dekke av aviser, fikk Sita sin valpe-seng. Det måtte rett nok settes opp et bord foran til stengsel slik at valpene ikke skulle falle på gulvet. Sofaen i stua ble min seng, til valpekassen kom på plass. Men det hastet ikke.
 

Sitas 1. kull med Streif i 1974 - i sengen til far.
Vi ser Bruno og Rosita som har en hvit stjerne i panna. Den ble nesten borte med årene.
Det er Streif og Sira som beundrer valpene.

Barnevakt
Mor og barn hadde kommet gjennom de to første ukene uten særlige problem. Valpe-kassen var snekret sammen på lørdag. Så søndag skulle skulle bli hviledag. Streif og Sira hadde sin plass i stua, på et ullteppe som underlag. Men var det anledning, så måtte de på soverommet og se på Sitas vidunderbarn, noe Sita godtok. Men hvordan ville det gå når hun skulle over i ny seng? Valpe-kassen ble plassert i soverommet, rett over for min seng. De nysgjerrige vart stengde på stua. Og så ble valpene og Sita flytta over til sin nye plass.

En natt var over og hundene lufta og matstelte. Det var søndag og jeg hadde fått igjen sengen. Dette måtte nytes under en god dyne. For Sita vart dette uvanlig. Han far brukte alltid å dra tidlig på jobb. Og nå lå han bare å lata seg!
Sita gjorde da noe merkelig. Hun tok en valp i munnen. bærte den til min seng og putta den under dyna. Slik fortsatt hun. Valp etter valp kom under dyna. Da hun kom med den siste, tenkte jeg: Kommer du selv også? Men nei. Da la hun seg i valpe-kassen. Hun hadde fått barnevakt


Sita
 
Trygghet
Vi var kommet til andre november i år 1976 og Sira skulle ha valper med Streif. Denne gangen var valpebingen ferdig. I en innebygget veranda var det lavd en seng. Den var isolert og bolsteret dekket med plast og aviser. Den tiden levde mine hunder store deler av tiden i uthuset med fri tilgang til luftegården, noe de trivdes med.
 
Tiden for Siras valping var moden, og hun ble tatt inn i huset til han far. Der inspiserte hun valpe-bingen, men var urolig og litt redd og måtte stadig ha trøst. Mat ville hun ikke ha, drakk noe vatten. Jeg satt på en stol ved siden av sengen og prøvde å roe henne. Timene gjekk, veer kom, men ingen valper. Det virket som om hun holdt igjen valpene, var utrygg.
Hva kunne gjøres? Jo, jeg fant en gammel sovepose og la meg i sengen med Sira. Med ryggen inn til meg slappet hun av. Snart var fødselen i gang, valper ble reingjort, våte aviser bytta ut. Og i løpet av tre timer var fødselen over.
Fars nærvær gav Sira trygghet.
 

Sira, født 15/4-1973, e Ch. Mjølner og Arkas Siri.
Her  med sine valper født 2/10-1976

Rosita  sin fødsel
Rosita skulle ha valper med Sørlias Pål. Hun hadde gått 60 døgn, og det var tid for fødsel. Siste natten var Rosita inne, låg på hunde-sengen. Hun ble sluppet tidlig ut for lufting. Men ville etter det gå til de andre hundene i uthuset.

Jeg måtte tidlig på jobben, til et byggemøte. Derfor lot jeg Rosita få bli hos de andre. Tanken: Det går sikkert bra den tiden. På jobben ble timene lange. Tankene vandra til Rosita der hjemme. Med en fart på grensen av det forsvarlige, bar det til Utsiktsveien. Der jeg ble hilset velkommen av Streif, som sto alene ute i luftegården. Noe måtte ha hendt.

I hunderommet var en stor og god seng fyllt med høy der hundene kunne kose seg. I den ene enden lå Rosita og så på meg med sine mørke øyne. Det var ingen glad hund. Ville ikke reise seg og møte meg med glede slik hun pleide. Noe var galt. Jeg prøvde å klappe Rosita og snakke vennlig til henne, uten at det hjalp særlig på gleden. Så løftet jeg henne opp mot meg. Så til min fortvilelse: Under i høyet lå to valper. To hannhunder hvit/sorte og velskapte, tørre og fine, men uten liv. I iver for å berge sine barn, så hadde Rosita gravd dem ned i høyet og lagt seg for å vokte over dem.

Ja, "Herren gav og Herren tok”, men hva var meningen? Livet måtte gå videre. Jeg tok de to små. Rosita fulgte villig med og la seg i sin valpeseng med de to bak ryggen. Etter litt kom to til. Rosita glemte de døde. Slik hunder godtar at noen blir borte.

For meg ble dette et vondt minne.
 
 
Her ligger en tydelig trist Rosita med sine to gjenlevende valper - f. 4/9-76 e.Sørlias Pål, N 990/96 .


Utvikling
Hva ble det så av disse Bjønroa-hundene fra Utsiktsveien? Ettertiden viser at de aller fleste av dem ble til vanlige jaktuhunder, og til glede for sine eiere. noen vart ført frem på prøver og utstillinger, med tildels gode resultater. Som eksempel kan nevnes NUch Bjønroas Rossi og NUch Bjønroas Bruno, samt elitehunden Bjønroas Rosita.

Men det skulle bli Bjønroas Olianna som med sine valpekull førte Bjønroa-navnet videre. Om henne kan leses på siden om Olianna. Det vil føre for langt å omtale dem alle, men ingen skal være glemt. Bjønroas Rosita var i mitt eie. Så jeg kan fortelle litt om mine opplevelser med henne. Og la det tale for dem alle. Les mer under Rosita .
 

En kosestund. Sita og Ann Kristin
 

Siras valper fra 1976, som her har blitt 4 uker