Startside
Om Bjønroa
Kontakt oss
Historikk
Starten
Veien videre
Tankespinn
Hundeliv
Om hundene
Om kullene
Valpekull
Jakt og trening
Utstilling
Vi gratulerer
Nyttige lenker
Gamle Nyheter
Billedkavalkaden

Historikk

KENNEL BJØNROAS HISTORIE

Gode hunder
Denne historien fikk sin start i NPK sin 10-årsperiode 1968-1977. I 70-års jubileumsboken har Rolf Framnes et detaljert innlegg: "Pointeren og eiere i Sør-Norge”. Der skriver han bl.a. at "Kaifas til Ola Schie var Derbyvinner og nr 2 i Kongepokalløpet”. Det kan tilføyes at vant, det gjorde Birgit Ording med sin strihårtispe Frigga. Framnes nevner Kaifas som en virkelig fyrrig herre og sønn av Br.ch. Trollhaugens Kim. Framnes fortsetter: "Streif til Bjørnarheim er av samme sorten. Han er etter Falkerisets King og Snøhettas Stella og har foruten høye jaktpremier, 1VK m/cert på utstilling. En datter av Streif, Zita, ble nr 2 i det svenske gullpokalløpet for noen år siden, og det var første gang en norsk hund plasserte seg i dette fornemme løp”.
Framnes brukte navnet Zita og at hun var datter av Streif. Det riktige skal være: Sita N 14784/72 etter Ponto N 9957/69 og Sørlias Biancha N 993/69. Men det er rett at hun ble nr. 2 i det svenske gullpokalløpet i 1973. Sita ble første prøvedag tildelt 1UK. Det i likhet med Black Luckys Puka ført av Gert Zaar, men Puka vant andre prøvedagen og ble tildelt Gullpokalen. Sita fikk sin vel fortjente Sølvpokal, eller rettere, Elov Lindholms VP.
Det hører med til historien at for å få napp i en av disse vandrepremiene, måtte hunden ha oppnådd minst 2UK på godkjent utstilling. For å bekrefte Sitas 2UK fra Fellesutstillingen den 15/5-73, reiste Rudolf Altenau i seine kveldstimer ned til kontoret i Bergen for å sjekke listen fra utstillingen. Da gjaldt det Norges ære!

Den 28. september 1973 deltok Streif N 9421/71 som norsk deltager under Nordisk pointermatch på Öland i Sverige. Han ble der beste norske hund og nr 2 totalt. Både Sita og Streif ble ført av Erik Eckhard de Mant. Resultatene styrket mine tanker om å avle på de to velomtalte hundene.
    
       STREIF og SITA ble stamforeldre til Bjønroa-hundene

NUCH Sørlias Senta 996/69
Senta var etter NUCH Alsbjergs Mads og Arkas Tanja. Hun var en utrolig god hund. For å gjenta Framnes: "Det går mange år mellom hver gang en slik hund blir født”.
Jeg hadde Senta med til Vestlandet høsten 1968. På få dager lærte hun mer om jakt enn hunder lærer gjennom et langt liv. At dette var et emne helt uten om det vanlige, var tydelig. Min tid og evne til å føre henne frem på prøver strakk ikke til. Da jeg så at Erik Eckhardt de Mant tilbød sine tjenester med dressur og føring av hund, var det naturlig å kontakte ham. Men først hadde jeg snakket med Arne Holmesland om denne de Mant. Arne hadde vært dommer der Erik førte hund. Holmesland visste ikke så mye om de Mant, men sa at han hadde glade hunder. Det gjorde valget lett - glade hunder er gull verdt.
Dessverre var vi for seint ute med å melde på til Norsk Derby. Men i 1969 fikk Senta 1UK både på Rjukan den 22. august og på Kongsvoll den 11. september, samt 2AK 18. oktober på Helgøya. Sin 1AK+ÆP vant hun på Rjukan den 28. august 1970. Og fordi hun etter 4 utstillinger i 1970 hadde skaffet seg de nødvendige 3 Cert, så var hun NUCH. Det til stor glede for eier Ann Kristin Bjørnarheim og hennes foreldre.
Ulykken og sorgen kom da Senta døde fra oss av en livmorbetennelse. Minner lever. Drømmen ble å avle frem en like rask og elegant hund som Senta var. Med sin fart og gode nese kunne hun, uten å anstrenge seg løpe fra og finne fugl fram for makker. Kunne en slik drøm bli til virkelighet?

Da Per Guldbrandsen averterte valper etter Sørlias Biancha N 993/69, søster av Senta, måtte jeg bare kjøpe en tispevalp. Den ble til gode Sita.

Kennelnavn
Det å få eget kennelnavn var en tanke som hadde modnet over tid. Riktig nok kunne det slå begge veier. Om en eller flere hunder med mitt kennelnavn gjorde det bra på utstilling eller prøver, ja da ville folk få tillit til hundene fra kennelen. Men dukket det opp individ med dårlige egenskaper, så ville alle få dårlig rykte.
Med hunder som Senta og Streif så burde det gå bra. I januar 1973 ba jeg om å få tilsendt søknadsskjema for kennelnavn. Veiledningen viste bl.a. til kennelnavn som ikke kunne godkjennes. Som eks. "enkelte bokstaver, land, fylkes- eller bynavn og familienavn. Heller ikke navn som kunne forveksles med allerede registrerte kennelnavn.”
Familienavnet Bjørnarheim kunne ikke brukes. Men det var fristende å få med bjørn. Litt forenklet og lettere, så ble det Bjønroa eller Bjønlia. Søknaden ble sendt den 7..februar 1973 med kopi av betalt registreringsavgift som da var den nette sum av kr 200,-.
Det kom protest på Bjønlia-navnet. Noen hadde navnet Bamselia. Protesten ble godtatt av NKKs hovedstyre. Derved ble mitt kennelnavn BJØNROA. Dette bekreftet Bente Nikolaysen i brevs form for NKK den 23. oktober 1973. Kennelnavnet skulle stå foran hundens navn, som eks. Bjønroas Prikk.

NPK sitt jubileum
Vi skriver 2007. I år kan Norsk Pointerklub feire 100 års jubileum. NPK ble nemlig stiftet den 28. november 1907. Det er grunn til å spørre: Er pointeren blitt en vakrere og bedre jakthund? Svaret får vi nok i jubileumsboken, der noen av de nå aktive hundene med førere vil bli omtalt.

Bjønroas oppdrett i 30 år
Kennel Bjørnoa kunne feire sine 30 år den 23. oktober 2003.
Det første kullet ble født den 17. februar i 1974. Der ble 4 av 6 jaktpremierte. Lengst nådde NUCH Bjønroas Rossi og Bjønroas Rosita som begge ble elitehunder. I de følgende 30 årene ble det år om annet oppdretta pointere i Kennel Bjønroa.

Byrkjelo, 6. januar 2007
Rolf Bjørnarheim
  
 
Mia,   Rosita,   Pila

                                                                      Til toppen