Startside
Om Bjønroa
Kontakt oss
Historikk
Om hundene
Streif
Sita
Rosita
Olianna
Hekla
Mia
Magnus
Melvin
Nivi
Pavlov
Platon
Pila
Pemira
Qvikki
Qvanta
Animalia Pavlova
Rama
Om kullene
Valpekull
Jakt og trening
Utstilling
Vi gratulerer
Nyttige lenker
Gamle Nyheter
Billedkavalkaden

Mia

 
Bjønroas MIA 03815/94
Født 15.11.1993
Eier: Rolf Bjørnarheim, 6826 Byrkjelo
 
Mia døde 8. januar 2010 som den siste av det solide M-kullet. Hun ble 16 år og nesten 2 mnd gammel. Mia er betydelig i Bjønroa-avlen. som mor til P-kullet har hun lagt grunnlaget for fremtidens Bjønroa. Bildet av den apporterende Mia danner banneret på disse nettsidene. Les mer...

Far:
34838/88
Bjønroas Kim Salabim

S40551/82
Larsvikens Marrik

S60913/79
Tim-Ilsung

S37850/80
Jazzie

08460/81
Bjønroas Olianna

9421/71
Int NSUCH Streif

14784/72
Sita

Mor:
14563/90
Uglamarkens F’Liss

13437/85
Likkos Pan

05903/77
Piaættas Pio

11182/83
Skogstjernas Kala

12792/84
Bjønroas Hendy

16733/75
Suluhøgdas Andantino

08460/81
Bjønroas Olianna

 
Mia er mor til to kull - Bjønroas O-kull og P-kull.  

Les mer om Rolfs tanker om Mia og eksteriør, jaktegenskaper og avlskriterier her >>>

 

UTSTILLINGSKRITIKKER

Førde, 23. april 1994, klasse 4 - 6 mnd. Dommer Per Nymark

5 mnd gammel tispe. Hvit og rød av svært god type som etter alderen har meget velskåret hode, prima kropp, benstamme og vinkler. Tillitsfullt gemytt.

1 BIR pointervalp, 1 BIS
 

Bærum, 7. mai 1995, UK. Fellesutstillingen. Dommer Nils Erik Nilsson, Sverige

Utmerket type. Meget vakkert hode. Stort sett en korrekt bygget tispe med bra bevegelser.

1 UK, 1 UKK, HP, CK, 3 BTK

 

Dovre, 17. juni 1995 UK. Hageseter. Dommer Trond Olsen

Passe stor, hvit og rød tispe av meget god type. Godt skåret hode. Harmonisk sterkt bygget kropp med velvinklede lemmer. Godt hårlag, temperament og meget gode bevegelser.

1UK, 1UKK, HP

 

Geilo, 20. juli 1996, AK. Dommer Georg S. Johansen

Passe stor, hvit/gul tispe. Prima type. Velskåret hode, pene øyne og ører. Fin hals. Prima over og underlinje. Gode lemmer og bevegelser. Godt hårlag og temperament.

1AK, CK, 1BTK, BIM

 

Rotnes, 13. juni 1998, AK. Dommer Egil Tangen

Passe stor hvit/gul sterkt bygget tispe av meget god type. Rasetypisk hode, tørr hals, sterk, harmonisk og velbygget kropp med godt kryss, sterke velstillte ben, godt hårlag, pen hale, gode bevegelser. Vennlig gemytt.

1 AK, CK, 1 BTK, BIR, 3 BIG
 

Bekkhus, 14. juni 1998, AK. Dommer Sven-Aksel Andersson

60 cm, utmerket type, velskåret hode, bra hals, rygg og kryss, bra bol og vinkler rundt om. Tett hårlag, rørelser bra.

1 AK, CK, 1 BTK, BIM

 
PRØVEKRITIKKER
Høyeste oppnåelige tallkarakterer er: Jaktlyst:6  - Fart:6 -  Stil:6 -   Selvstendighet:6 -  Søksbredde:4 -  Reviering:4 - Samarbed:4
 

Dagali   21/8-1995. 0 pr. UK. Dommer Per Sandberg (startet også 23/8 med 0 pr. UK)

 "Mia går et småskårent søk i bra fart, stil og aksjon. Enkelte gode slag i kontakt. Går i annet slipp bevisst. Men blir i siste slipp ujevn”. 3 slipp - 45 min

Jaktlyst: 2    Fart: 3    Stil: 3    Selvstendighet: 6    Bredde: 2    Reviering: 3    Samarbeid: 4

     

Hemsedal 27/8-1995. 0 pr. UK. Dommer Tor Undesrud

"Mia går et ungdommelig søk. Det ønskes at Mia jobber mer jaktbevisst, fugl i slippet. Går forsatt dagen ut uten å lykkes”. 4 slipp - 50 min.

Jaktlyst: 3    Fart: 3    Stil: 4    Selvstendighet: 5    Bredde: 2    Reviering: 2    Samarbeid: 3
 

Geilo 2/9-95. 0 pr. UK. Dommere Kåre Berntsen/Vidar Brusletto (startet også 3/9 med 0 pr. UK)

"Mia starter forsiktig, men går seg opp utover i slippet. Senere går Mia i stor fart og fin stil i god kontakt med fører og får med bra med terreng. Lykkes ikke i dag”.   5 slipp - 55 min

Jaktlyst: 4    Fart: 4    Stil: 4    Selvstendighet: 6    Bredde: 3    Reviering: 3    Samarbeid: 4

   

 
Mia i intens stand
 
Den unge Mia:

      
Fra NKK-utstillingen i Førde 23. - 24. april 1994. Johan B. Steen viser BIS-vinner Mia og en av hennes premier.
Mia var da 5 mnd og 8 dager gammel. Hun vant enkelt rasen og gruppen og travet seg elegant til Best in Show for valper. Mia vant helt suverent, som den elegante unge pointer hun var.
Utstillingen ble holdt i forbindelse med en stor Viltmesse. Det var utstillere fra hele landet og det ble vist bilder og trofeér fra jaktreiser fra Grønland, Russland etc (se bildet til høyre over). Bl.a. fortalte Ludvik Bjørnarheim om bjørnejakt i gamle dager og viste bjørn fra Canada. Messen var en stor begivenhet i Sogn og Fjordane med masse mennesker og hunder. Hundeutstillingen var i regi av NKK med Johan B. Steen som NKK-representant og Per Nymark som dommer. For valper var det en klasse fra 4 -6 mnd og en fra 6 - 9 mnd. Det var flest fuglehunder, men også mange deltagere fra andre raser.
 

Fra Mias første treningstur etter ryper i 1995
 

Mia i stand for ryper i 1996, på Kleppsfjellet
 

Det er duer på taket...
 

Mia ser duer på portbuen i 1996
 

Mia og O-kullet, født 11. april 1999
 
Mia i stand på Utviksfjellet høsten 2003 (10 år gammel)
 
 
"MIA PÅ NETT”

 

Tanker om våre pointere og deres rettferdige fremme.

Fra et brev sendt til leder i avlsrådet Arnfinn Nermoen, 25. april 2008

 

Data gir adgang til informasjon på en lynrask måte. Kan hende altfor raskt, fordi det som vises glemmes også ganske fort. Før måtte jeg konferere med årbøker, utstillingskataloger osv. for å holde meg oppdatert om våre og datidens gode pointere. Vel var jeg yngre, men likevel - det satt bedre og gav et bra bilde av mulige avlspartnere. Noe som var viktig for min interesse for avl og i mitt avlsarbeide.
 

Om eksteriør

Jeg ser på eksteriør som svært viktig fordi dette er noe hunden er født til og med. Å vise hunden til dens fordel på utstilling, kan gi noe gevinst. Men det vesentligste er arvet ned gjennom avl. Det er viktig å merke seg at det på utstilling legges vekt på at hunden er velbygget og etter rasestandarden, med gode vinkler og bevegelser. Ja, nettopp dette med bevegelser kan være avgjørende mellom BIR og BIM. Jeg deler ikke synet til dem som sa: "Det er samma fa’n åssen hunden ser ut bare den går”.

Med tankeløs avl kan en lett ødelegge det gode eksteriør, noe det vil ta flere år å bygge opp igjen.

Det kan føyes til litt om farger: Før så vi stort sett hvit/sort og hvit/gul som pointerens varemerke. Nå løper det rundt pointere i alle fargenyanser. Det er ikke så rart at folk spør om det er harehunder. Dette har med avl å gjøre.
 

Jakt og jaktprøver

For jakthunden er det viktig at den har god nese, har jaktlyst og samarbeidsvilje. Men jakt- og prøvehundene kan tilføres svært mye ved dressur, trening og oppleving. Ja, en god dressør kan få til de fleste hunder. Man kan nesten si at dressuren er viktigere for resultatet enn det hundens evner er. Slik går det til at mange hunder med gode forutsetninger ikke får vist sine egenskaper på grunn av en uerfaren og lite flink fører.

For prøvehunder er dressuren helt nødvendig. Uten god dressur ingen premie. Men for hunder som bare nyttes til jakt, er det nok med et innøvd samarbeid der en med ros og belønning, uten tvang, får resultater til felles glede. Hunder ser hva som gjør føreren glad, noe som hunden liker å se. Et slikt samarbeid i frihet gjør dagen til en gledens dag. Et overtramp kan påpekes i ro og vennlighet. Hunder kan bli lydhøre for alle tonearter.

Dette er tanker en bør ha med seg om en vil oppnå et godt avlsresultat, som må bygge på redelig og ærlig vurdering av våre avlshunder.
 

Valg av avlspartner

Nei, det skal ikke være lett. En må studere kandidatene nøye for å finne individ som passer sammen, både i eksteriør og bruksmessig. Alt avhenger av hva man ønsker å oppnå. Og det må ikke bli slik at en ser seg nødt til å bruke den høyst premierte hannhunden fordi man ellers ikke får solgt valpene. Det ville være ødeleggende i en så liten populasjon som hos pointere. Flere hanner bør brukes slik at avlsbredden økes. Andre og mindre kjente hanner kan gjerne passe bedre.

For å finne partner så er NPK sine datasider et godt hjelpemiddel. Ja, jeg må tilstå at sidene er spennende lesning selv for en gammel nybegynner (jeg begynte sommeren 2007!). Etter en noe tilfeldig klikking og lesing, så sitter jeg igjen med et inntrykk av at det er resultater fra jaktprøver som vektlegges mest. De er så klart viktige. Men etter min mening så er utstillingsresultater like viktige. I alle fall om en skal følge formålet til styret i NPK (se styrets årsberetning 2006).

En ser tilfeller der få utstillingsresultater er kommet med. Dette kan komme av at distriktsrepresentanter ikke har fått tilsendt resultatene, eller har glemt å sende dem videre. For ikke å bruke andre sine hunder, så lar jeg min egen Bjønroas Mia i NPK’s database, vise mine tanker.
 

"Bjønroas Mia på data”

Vi kan se til NPK’s database og finner VK-resultater for 2008. Der ser vi Mia som mor til Bjønroas Pavlov ved hans oppnådde 2 VK. Ved å peke på Mia så får vi opp hennes data. Først ser vi Mias navn, reg.nr., foreldre osv. Dette ser greit ut. Videre finnes en oppgave over HD-resultater for søsken og avkom, der alle er røntget. Eiere som i følge kjøpeavtale har røntget sine hunder, fortjener ros. Resultatet er nyttig informasjon for avlspartnere og for ettertiden.

 

Stamtavlen

viser   at Bjønroas stamhunder Streif og Sita finnes bak begge Mias foreldre og disse vil ha en arvemessig innflytelse på Mia og hennes avkom. Det samme var tilfelle med Bjørnoas Olianna, noe som var etter mitt ønske. Og det viste seg å gi jevnt gode kull med sterke og pene hunder.
 

Jaktprøver

Bjønroas Mia har deltatt lite på prøver. Resultatene står likevel i databasen, men kritikkene er ikke med .Det viser at avlsrådet ønsker å belyse resultatene, noe som er greit nok. Ut fra tallene, kan en vel se at hun var rimelig selvstendig og samarbeidsvillig. (Dessverre er tallkarakterene feil gjengitt på NPK’s sider. De riktige tallene iflg. kritikkene er gjengitt på disse sider. Red. anm.)

Vi kan se på Mias første prøvestart: Den var på Dagali 21/8-1995 med Per Sandberg som dommer. Han ga følgende kritikk: "Mia går et småskårent søk i bra fart, stil og aksjon. Enkelte gode slag i kontakt. Går i annet slipp bevisst. Men blir i siste slipp ujevn”. Slipptiden var 3 x 15 min. Hun fikk da 6 for selvstendighet og 4 for samarbeid. Disse prøveeresultatene gir neppe et rettferdig bilde av Mia som jakthund. Hennes videre utvikling kjenner bare vi som fikk gleden av å jakte over Mia i hennes mange år som en sterk og fantastisk god jeger og venn. Med en meget god nese og viltfinneregenskap, samt apport og rapport som sedvane og med stor vilje og lyst til å samarbeide. Dette er egenskaper hun bringer videre til sine barn. (Det er den apporterende Mia som har fått æren av å være banner på denne websiden. Red. anm).
 

Utstilling

Det vises bare ett resultat i databasen for Mia. Hun har ikke deltatt så mye på utstilling, men har gjort det bra på de utstillingene der hun har deltatt. Det har slik jeg ser det, en stor avlsverdi som etterslekten vil nyte godt av, og det burde derfor vises i NPK sin database til nytte for nåtidens datakunnige pointereiere. Det ville være til pointerens fremme.
 

En må foreta valg

Bjønroas Mia utviklet seg tidlig til en velskapt hund med gode bevegelser og gemytt. Hun lærte å gå i tviband med sin far Bjønroas Kim Salabim. I en jordbruksbygd der sauer og andre husdyr kom tidlig ut på beite ble det nødvendig med lufting i band etter gardsveger. Der travet Mia livlig i vei med faren, som var svært glad i barn. Disse ville klappe ham og kose med Mia. Derfor ble hun tillitsfull og uredd. Dette kom til nytte da hun ble stillet som valp (5 mnd) i Førde. Der vant hun til slutt over hele valpegjengen. Etter hennes oppførsel så var det greit for Per Nymark og tildele henne 1 BIS til stor jubel fra publikum.

Noe av den samme begeistring møtte henne på fellesutstillingen i Bærum ett år senere. Egil Tangen satt ringside og visket til meg: "der har du fått til noe virkelig bra”. Men der stilte også AK-hunder av høy kvalitet, så vi fikk nøye oss med CK og 3 BTK. Da det også gikk bra på Hageseter den 17/6-95, begynte det å komme noen tanker om jaktprøver. Synet av fjellet gjorde vel sitt. Jeg måtte foreta et valg.
 

Valgets problemer

Erfaring etter mange år med hunder sa meg at Mia kunne trenes opp til en bra jaktprøvehund. Men min kapasitet, alder og treningsmuligheter satte grenser. I fjellterrengene her var det forbudt å jakte eller trene med hund på grunn av husdyr på beite. I beitetiden måtte hund gå i band. Men ellers var det fri ferdsel slik at vi kunne bruke våre hunder med kløv og vandre langt inn i fjellheimen til fiskevann. Dette ga hundene nok kondisjon til jakta, som vi leide i Naustdal.

Unghunder trente vi litt i langline som gav større bevegelsesmuligheter. Om vinteren var det bedre. Da kunne det trenes på skogsveien der hundene kunne løpe løse. Men de bratte liene i dyp snø og tett småskog var lite innbydende.

Manglende fugletrening var også et problem. Men der fikk jeg hjelp av Ove Helle. Han lot meg overta noen duer. Det ble bygget duehus, men før duene hadde etablert seg med unger kunne vi ikke slippe dem løse. Treningen måtte foregå med duer i bur. Ove var hos meg en helg og da fikk vi til en fin trening med stand, reising og ro i oppflukt. Det til glede for oss og Mia, med Kim Salabim som tilskuer.

Det gjorde at jeg valgte å melde Mia på prøvestart i UK.
 

Tanker om disse UK-startene

I 1995 hadde det gått nære 13 år siden jeg førte hund på prøve, og jeg var rimelig spent på utviklingen. Deltagerne var flere, prøvene større med fremavla og opptrena prøvehunder. Noen av dommerne var nye for meg, eldre kunne jeg kjenne att.

Når jeg i ettertid prøver å få frem bilder fra prøvene, så blir inntrykket at det ble lagt vekt på fart og store utslag. Men også at dommerne vurderte dette noe forskjellig.
 

Fra en prøve i Hemsedal

Vi kom opp og over tregrensen etter en seterveg. Bilene ble parkert ovenfor vegen på en dertil egnet flate. Slippet skulle starte noen meter nedenfor vegen der det skrånet slakt ned mot et dalføre, hvor der låg et langstrakt vann.

De fleste av deltagerne hadde engelsksettere. Både dommere og deltagere var ukjente for meg, men virket alle å være forstandige og greie. Vi hadde fått første slipp og mot en engelsksetter tispe. Slippretning ble av dommeren utpekt i sør/vestlig retning og på skrå ned mot vannet.

Mia ble sluppet i angitt retning, mens den andre ble sendt mere vestover. Det viste seg å være fornuftig, for etter ca 100 m så fant hun ryper i et vierkjerr. Men så vidt jeg oppfattet så ble det ingen stand. To ryper kom på vingene og med en hund etter seg. Det ble noe piping og munnbruk, så Mia snudde hodet mot meg. Hun lurte vel på hva årsaken til lydene var. Trolig så hun ikke rypene, men vendte villig opp mot oppfluktstedet da jeg vinket henne dit. Det kunne jo være en gjenligger eller flere, tenkte jeg. Når den andre hunden hadde forlatt stedet så var det jo fritt frem. Og rett nok så satt der en til. Om denne ble tatt opp av Mia kunne ikke jeg se. Så etter at Mia hadde foretatt en slags utredning spurte jeg dommeren. Svaret ble "nei, det var vi som fikk den opp”.
 

Jaktlyst og stor fart

Mia fortsatte sitt søk nedover mot vannet og krysset terrenget foran oss. Og etter min mening i jaktsøk med god kontakt. Makker var ute av øyesyn, men dukket etter noen tid frem på en tange/halvøy der ute i vannet i en avstand av mellom 6-700 meter. Dette begeistret deltakerne, og begeistringen ble ikke mindre da hun stoppet opp i noe som ble betegnet som stand. Men etter en kort stund tok hun fatt igjen. Vi så det blinket i to par rypevinger. Den ene dro over vannet mens den andre hadde retning mot høyden til høyre. Den jaktgale unghunden fulgte etter den siste og stormet rundt i det som skulle vært partiets neste slippsted.

Av en eller annen grunn så vendte ferden mot oss igjen i en rett linje. "Sjå, nå tar hun med seg hele lia hitover”, jublet folket, fantastisk. Slipptiden var ute da hun dukket opp foran oss. "Nå ser vi begge hundene, så da kaller vi inn”, kom det fra dommeren.

Mia hadde da søkt seg opp mot et lite søkk der det vokste noe vier. Hun viftet med halen og viste tydelig at hun hadde godlukt i nesen. Men innkallingsordre var gitt, så jeg måtte gi to støt i fløyta, hvorpå Mia kom inn. Samtidig ble makker fanget.
 

Dommerens uttale

Jo, om setteren het det at den var en fantastisk søker, med jaktlyst og viltbegjær, og den hadde vist stand. En svært lovende hund som ville få flere sjanser.

Om Mia står det i kritikken: "Mia går et ungdommelig søk. Det ønskes at Mia jobber mer jaktbevisst, fugl i slippet”. Det er merket av for stand og støkk. Vi fikk 4 slipp og etter det siste står det: "Går forsatt dagen ut uten å lykkes”. Sant nok.

Kommentar: En må ha en god hund og litt flaks for å lykkes. Mia jaktet helt klart for oss. Og med litt flaks så kunne hun ha lykkes. Om makker ikke hadde tråkket opp gjenligger eller om hun hadde fått noe mer tid på slutten av 1. slipp, så var det mulig. For ryper ble funnet av neste hund.

Engelsksetteren, vår slippvenninne, jaktet bevisst i stor fart, men langt ute og mest for seg selv. Det er nå min mening.

En prøvedag med Kåre Berntsen

Berntsen var av den gamle garde og en dommer jeg kjente fra før. Den andre dommeren mener jeg het Vidar Brusletto, et nytt navn for meg. Prøvedagen var på Geilo den 2/9-95 og partiet var et blandingsparti av UK og AK-hunder. Om jeg husker rett så var det et flertall av pointere til start, i hvert fall blandt rasene.

Det viste seg lite fugl i terrengene selv om vi fartet over store vidder. Dette ble høylytt kommentert. En av pointer-kara mente vi måtte få att kontingenten. Andre la skylda på kjentmann og dommere fordi disse tok terrengene feil vei. En utidighet jeg syntes lite om. Men det roa seg etter som de taletrengte fikk støkk og ettergange av sine AK-hunder.

Mia var ute i både første og siste slipp som begge gikk mest i skogsterreng. Mia holdt derfor god kontakt, noe vi kan se av kritikken der det står: "Mia starter forsiktig, men går seg opp utover i slippet. Senere går Mia i stor fart og fin stil i god kontakt med fører og får med bra med terreng. Lykkes ikke i dag”.

Prøven ble avsluttet ved en skogsveg der de siste kritikkene vart ferdig skrevet. Mia hadde hørt mine to pip i fløyten og kom inn, glad og fornøyd, samtidig med at Berntsen leverte blålappen og uttalte "en trivelig hund du har, denne får du nok til”.

Kåre Berntsen fikk rett, men om det er Mia eller jeg som har fått til den andre, det er jeg usikker på. Vi har i alle fall hatt mange trivelige dager og år sammen.
 

Etter prøvestartene

Tiden var inne for ettertanke. Det ble tydelig for meg at man ønsket stor fart og store utslag for å rekke over så mye terreng som mulig i løpet av 15 min. Med lite fugl i terrengene var vel det en rimelig utvikling. Men det ble også mye støkk av denne farten. Hva hundene foretok seg mens de var ute av syne, fikk vi inge oversikt over. Kan hende jaget de ryper av vill jaktlyst, noe som var nedbrytende for den opplæring de hadde fått. Om de så fikk en fast stand langt der ute så måtte en gå over vidder for å finne hunden igjen. Slikt er ikke ønskelig for en pensjonist. Nei, nær sagt til å få hjertetrøbbel av.

Mia hadde fartskapasitet og kunne blitt trenet opp til prøvehund. Men jeg ville ikke se henne jagende vilt over vidda. Mitt ønske var en samarbeidende Mia. Slik kunne vi nyte naturen, gjerne med kløv og fiskestang eller med hagla i jakttiden. De siste årene ble det mest fotojakt. Da kunne de rypene som ble funnet nytes om igjen, til glede for alle. Derfor ble det ikke flere prøvestarter på Bjønroas Mia.

Det var med håp om en slik pensjonisttilværelse at jeg flytta hjem til min barndoms dal, da sammen med noen Bjønroa-hunder, til en liten hytte som ble formet til en slags eldrebustad. Der alt vart lagt til rette for meg og mine hunder. Med tilhøve for fornyingsavl etter eget og venners behov.
 

Avslutning

Grunnen for dette skrivet er det som er uttalt både fra avlsrådets leder og NPK sin styreleder om at: "vi må lytte til eldre oppdrettere sin erfaring”. Det skrevne viser noen av mine og kunne vel drøftes i avlsrådet.

Eksemplet med Mia brukes fordi hun er mor til to valpekull som kan komme til å føre slekten videre:

O-kullet, som jeg også har beskrevet i boken om Bjønroas vesle Olin

P-kullet som er aktuelt nå med Bjønroas Pavlov, Punto og Platon,   og det er født barnebarn.

For nye eiere er det bra å vite mest mulig om Mia og hennes egenskaper som ikke finnes på NPK sine websider,   for som det heter:   ”Bakom ligger anene”. Så derfor vil jeg sende kopi av "Mia på nett” til eierne av hunder fra P-kullet.

Jeg ser grunn til å takke alle som bidrar med å fremme pointeren som en edel og vakker brukshund.
 

Med vennlig hilsen fra Utsikten 25/4-2008

Rolf Bjørnarheim
 

Etterskrift

Jeg må prøve å fortelle om Mia sin bortgang. Vi fikk lov å ha Mia med oss i julefeiringen, Ann Kristin og far. Glad og fornøyd ruslet hun tur med oss, mens de unge stormet med i vill galopp.

Mot nyttår fikk Mia mageproblem. Hun måtte ofte ut i den bitre kulda. Dette tok mye av hennes krefter. Men vi hadde likevel noen fine dager. Der hun lå i sin teddyseng, trygt vitende om at far var der og ville hjelpe henne. Dette å se hennes tillit og takknemlighet kan ikke glemmes.

Mot natt den 8. januar 2010 fikk Mia et akutt tilfelle, kunne vært et hjerneslag. Det å få en veterinær til å befri henne for de store smerter var det ikke tid til. Nød gir krefter, med dem fikk jeg dradd og bært Mia ut, i sengen . Der hun fikk slippe smertene.

Vi hadde vandret med hagle, i gode og vonde dager. Dette ble den siste vandring på veien mot de evige jaktmarker. Tilbake er bare minner om alt vi fikk ha sammen, takk skal du ha kjære Mia.
 
Rolf
 
Dette er Mia 1. februar 2009. Hun fikk leve neste et år til og ble hele 16 år og 2 mnd gammel.
 
Dagen som måtte komme.
Til minne om Mia
 
En epoke er over. Mia har gått bort. Den siste hunden fra M-kullet, født 15.11.1993, gikk bort natt til 08.01.2010, nesten 16 år og to måneder gammel.
Det var en trist telefon fra min far som kom fredagen. Dette ble en tung dag for alle som står han nær.
 
Gode valper og mange minner har Mia gitt oss over en lang periode, noe som hjemmesidene kan bekrefte. Hun har levd et langt og innholdsrikt liv hos sin beste venn og eier, min far. Det er alltid utrolig trist å miste sin beste venn, men den dagen kommer.
Vi må nå se fremover og håpe på at det vil dukke opp en like god hund en gang i Bjønroas fremtid.
 
Takk for at vi fikk oppleve en slik hund og et slikt samarbeide med hund og eier. Noe mange har lært mye av.
Takk til min far for alle de gode hundeopplevelsene han har gitt meg.
 
Ann Kristin Bjørnarheim
 
Mia går først i "toget"
 

  BILDE-JAKT MED MIA                                                      

 
 
 
 
 
 
 
 
Vi tok oss opp fra Fjellstova. Den gamle køyreveien førte opp mot Kleps-snehammaren. Mia blei slept ut i søk etter ryper.

Og der, mot småbjørka, festa ho stand. Forsiktig nærma eg meg, kom heilt opp til henne og delte ut ros.mens eg heile tida speida etter ryper. Det gjorde rypene utrygge, så dei tok til vingane.
 
 
 
 
 
 
 
 
Mia sette seg ende ned og såg etter dei som hadde retning mot snehammaren
 
 
 
 
Dit opp var det bratt, men opp kom vi og Mia fekk lukt av ryper. Men desse pilte unna før eg rakk å ta bilde.
 
Mia fann dei stadig att og til slutt lykkes vi.
 
 
 
 
Rypa var opptatt av Mia og det gav meg bilde av henne.
 
Rypa lever videre, til glede for andre.
 
                                 Rolf Bjørnarheim
 
 

Til toppen