Startside
Om Bjønroa
Kontakt oss
Historikk
Om hundene
Om kullene
Om H-kullet
Om I-kullet
Om J-kullet
Om K-kullet
Om L-kullet
Om M-kullet
Om N-kullet
Om O-kullet
Om P-kullet
Om Q-kullet
Om R-kullet
Valpekull
Jakt og trening
Utstilling
Vi gratulerer
Nyttige lenker
Gamle Nyheter
Billedkavalkaden

Om J-kullet

 

4 valper født 16. desember 1986

Far:
Bjønroas Hit
12798/84
 
Suluhøgdas Andantino
16733/75
Perro-De-Punta
13647/73
Keldbymagles Enok
DK20018/68
Falkeriset Vicki
68/2598
Janka
68/6817
Trollhaugens Kim
65/6109
Trine
64/2390
Falkerisets King
68/2595
Snøhettas Stella
3053/69
Sita
14784/72
Ponto
9957/69
Sørlias Biancha
993/69
Mor:
Bjønroas Liss
10392/79
 
Falkerisets King
68/2595
N 60/4523
Nbr.ch Arrow
N 62/3969
Killy
Snøhettas Stella
3053/69
DK 234845
Int.ch Tormarks Sidi
DK 295498
Nordfyns Nekoline
14784/72
Ponto
9957/69
64/4191
Trollhaugens Wisky 2
64/7902
Lorry
Sørlias Biancha
993/69
DK280027
Ch. Alsbjergs Mads
65/1887
Arkas Tanja

Valpene ble født uten problemer av noe slag, alle velskapte og uten synlige feil. De vokste opp og ble til trivelige unge hunder som vart registrerte 14. juli 1987. De fikk da følgende reg.nr. nevnt i fødselsrekkefølge:

18058/87 Bjønroas Jens
18059/87 Bjønroas Jøa
18060/87 Bjønroas Jacko
18061/87 Bjønroas Jill

J-kullet var avlet på Bjønroa-hunder i det moren, Bjønroas Liss, ble parret med søsterens sønn, nemlig Bjønroas Hit. Dette var et vågestykke som en i ettertid kunne ønske ugjort. Men en må stå for sine gjerninger selv om ikke alt går som planlagt. Læra skal koste. Det er en mening med alt, heter det.

Vi var spente på utviklingen av disse valpene og beholdt dem lenge i kennelen. Der vokste de opp og ble pene, kvikke og fortrolige unghunder, som tilpasset seg i livet uten noen problemer. Det var derfor med en trygg følelse vi leverte dem til nye eiere. Og da med en avtale som ga kjøper ny valp om det oppsto en grad av HD som medførte avliving.

Jakt på Lia-tråmen
Ja, det var der tankene om valper etter Hit og Liss ble satt i gang. Det var i 1986 og vi skulle som før jakte på ryper i Vona-terrengene i Naustdal. Birgit (Ording) ville jakte over Bjønroas Hekla. Broren Hit vart min jaktkamerat. Vi var i lag med broder Ludvik (Bjørnarheim) og hans Bjønroas Liss. Ludvik hadde drevet jakt i årevis. Han fortalte om jakt i begynnelsen av 30-årene da han måtte ha hjelp til å bære rypene heim, og fortsatte: "Det var mykje ryper i fjella, so vi lærde å skyte utan hastverk. Skota var dyre so vi hadde ikkje råd å skyte bom”.

Ludvik var kjent i området og som eldstemann, så måtte han fordele terrengene. Birgit skulle starte nederst og jakte mot Dalane. Jeg fikk gå opp mot Lia-tråmen. Han sjøl ville gå stølsvegen og jakte på stølssida. Birgit hadde dressert og trena disse H-hundene, så vi ante at Hit ville jakte sammen med henne han også. Derfor leide jeg ham i bånd et godt stykke før han slapp ut i søk. Men det tok ikke mange sekundene før han var nede hos Birgit. Etter å ha henta Hit for tredje gang, så leide jeg ham i bånd til over Lia-tråmen. Der møtte vi Ludvik og fikk en pause for å drøfte stoa. Ludvik trodde Hit kunne lære av å sjå på Liss.

"Noen ganger er Gud god”, heter det. Om han var med der og da vet jeg ikke, men det rare var at knappe 100 meter etter slipp så fikk Liss stand bare noen meter fram føre oss. Hit stoppet og sekunderte, Ludvik gikk fram forbi Liss som sto att. Ryper gjekk på vingene og han felte en som ble fallapportert av Liss. Hit fikk masse ros for at han hadde vært rolig under stand og oppflukt. Og etter at han hadde snust på rypa så fant jeg det tilrådelig å slippe ham løs. Han utreda greit og la seg deretter ut i et selvstendig søk. Jakten var begynt. Den gjekk i lett motvind nedover Lia-tråmen.

Til vanlig brukte vi å finne 2-3 kull med ryper der, men då var der ingenting å se. Likevel kryss-søkte begge hundene terrenget i fornuftig fart og dekte området bra. Men så, helt nede på siste bakken føre elva, viste de tegn til rypelukt. Liss ble låg i kroppen og Hit kom opp med hodet der de forsvant ut av vårt syn. Vi så ryper i lufta som hivde seg ned i småbjørka under Lia-tråmen. Vi fant Hit stående att, mens LIss var borte. Jeg roste guten og satte han i gang igjen. Han slo bakover, fikk vind, kom så fram litt til venstre, og festa stand. Jeg kom meg opp bak Hit og ga reisningsordre, noe han utførte greit. Opp kom ei rype som ble felt og senere apportert, til stor glede for både Hit og meg. Etter denne hendelsen godtok Bjønroas Hit meg som jaktkamerat.

Viljen og evnen Hit hadde til å stå igjen etter støkk kom til nytte da rypene var skye (lette), fordi de hadde flytta opp i høyden til nye beiteområder. Om de letta på langt hald, så sto Hit og venta til jeg kom fram til ham slik at vi sammen og med forsiktighet kunne finne gjenliggere. Med sitt jaktvett ga Hit meg flere sjanser. Det kom også av at han holdt fast ved lærdommen som Birgit hadde gitt ham.

Hit ble senere i livet overtatt av en eldre og meget erfaren jeger. Han ønsket en sindig og vennlig hund som holdt god kontakt og sin stand slik at den gamle jeger kunne rekke den med sitt reduserte tempo. Med Hit sitt jaktvett fikk han oppfylt det ønsket. Det var særlig Hit sin evne til forsiktig å reise en og en fugl, for så å stå att, som gledet. Dette gav den eldre jeger flere fellingsmuligheter. Og det fikk ham til å uttale: "Maken til hund har jeg ikke jaktet over noen gang”. Den daglige kontakten mellom mann og hund ble også svært nær. De to ruslet sammen til kontoret, der Hit lå ved sin herres skrivepult. Hjemme hadde Hit sin seng ved godstolen. Dette fikk brått opphør da hjertetrøbbel sendte den aldrende på sykehus. Hit sørget slik at sønnen i huset, for å berge liv, spurte Birgit om hun kunne overta Hit igjen. Hit kom hjem og fikk feire jul med Birgit og Hekla. Der vanket det nok mer enn bare julepølse. Desssverre ble gleden kortvarig, for den 28. februar 1993 døde Hit av nyresvikt. Men minnet om ham er med oss.

Tanker om og forventning til J-kullet
Det hele handlet om å få fram valper som ble jaktlig gode hunder, med bra eksteriør. Med de hundene som lå bak, var det rimelig grunn til å håpe på et slikt resultat. Vi kan starte med å se på besteforeldrene.

Den ene bestefaren var INT NSUCH Streif , en meget god hund som var høyt premiert på prøver og utstilling. Han hadde deltatt både i Norge og Sverige. Nevnes bør hans plassering under Nordisk pointermatch i 1973. Der ble han beste norske hund og nr to totalt. I avlen preget Streif avkommet i riktig retning.

Suluhøgdas Andantino var den andre bestefaren. Han var kjent for gode prøveresultater. Og en skal merke seg at Streif og Andantino ikke hadde noen nære felles aner.

Bestemødrene: Det var Sita og Bjønroas Olianna , mor og datter, som begge hadde gitt godt avkom der nær alle var røntget og fri for HD. Det i et antall av 27 hunder, noe som ga en viss trygghet mot HD-problem.

En kan vel si at J-kullet var linjeavl der Streif og Sita lå bak. Videre var det preget av Bjønroas hunder. Det var derfor viktig at også de to gamle var frirøntget. Dessuten kom de fra ulike aner som da skulle tåle noe linjeavl.

Faren: Bjønroas Hit var en typisk enmanns-hund, som gjorde alt til beste for sin fører. Av gemytt var han stille og behagelig. Hans eksteriør holdt greit til 1AK med CK. Om hans jaktegenskaper så vises det til "Jakt på Lia-tråmen”.

Moren: Bjønroas Liss ble overtatt av Ludvik Bjørnarheim høsten 1980. Den tiden jaktet vi på Hagesæter hvor der også bodde prøvedeltagere. Martin Rasch overtalte Ludvik til å føre Liss på en prøve. Om jeg ikke husker feil så var det i Gåvålia. Sikkert er det at Vigdis og Per Nymark dømte. Liss var flink til å finne ryper, men også rask til å løpe etter dem. Naturlig nok, udressert som hun var. Vigdis og Per ble begeistret for villhunden. Det ble sagt: "Lia var full av ryper og Liss”. En slik hund ville dommerne ha.
Ludvik fikk Liss til å bli slik han ønsket. Han brukte å si: "En jakthund skal ta stand og stå til eg kjem fram til den. Reising er tull, å få opp rypene er ikkje vanskeleg. Ja, og så må hunden apportere, finne att skadeskutt fugl”.

Nytt valpekull
Fra før hadde Bjønroas Liss et valpekull med Vestergyllen Frikk som far. Disse fungerte bra og ble sett på som jevnt gode hunder. NPK sin statistikk viser at 4 av 8 var røntget og fri for HD. Med den bakgrunn var det fristende å prøve et kull til. Jeg anbefalte Pinto til Slommerud som partner, noe Ludvik syntes var greit og sendte Liss til Nittedal. Men Liss avviste Pinto, så vi trodde det var for seint i løpetiden. Likevel så viste Liss interesse for Hit. Dette førte til at Birgit og jeg drøfta muligheten for valper etter Hit og Liss. Men da måtte vi disponere Liss for dette kullet og ha full styring med resultatet. Dette godtok Ludvik og vi lot Hit få sjansen, som ga oss J-kullet.

Utviklingen i J-kullet og plassering
I tillegg til det før skrevne om utvikling skal det nevnes noe om trening. De håpefulle ble trena fysisk og på quail. Dette foregikk på myrområdet til Alf Ording. Der viste de noe varierende interesse. Jens og Jøa var svært ivrige og lærevillige, mens Jill og Jakco viste noe mindre interesse. Hva ville så fremtiden bringe for disse fire J-ene?

Om Jakco: Mangel på treningsiver førte til at vi solgte Jacko til en danske bosatt på Vingrom, som ønsket en familiehund og kamerat til barna. Denne oppgaven passet for Jacko. Han var omgjengelig og flink til å trekke barna på ski. Han var pen og premierte seg på utstilling, til glede for familien. Men noen stor jakthund vart han ikke. Jacko ble røntget og den 5/2-1988 fikk han kjennelsen HD-fri A.

Om Jill: Hun ble sendt nordover med fly og havnet som familiehund i Brønnøysund. Hennes røntgenbilde ble avlest den 24/2-1988 og viste HD, grad D. Familien ville likevel beholde henne og fikk refundert det meste av kjøpesummen.

Om Jens: Høsten 1987 ble Jens og Jøa med til Naustdal slik at de kunne vise sine evner som jakthunder i Vona-terrenget. Vi kom dit seint på dagen, meningen var å starte jakten neste dag. Men sauesankere hadde sett ryper rett øst for garden. Dette ble for fristende, så etter en kort hvil dro Jens og jeg over brua og ned i terrenget. Der startet han sin første jakt. Han ble sluppet løs, men med langline etter seg. Bare sekunder etter slipp stilte Jens seg i en vakker vinkelstand mot småbjørka. Jeg fikk tak i lina og festet den i beltet og ba han gå på. Dette var noe vi hadde trena på i Nittedal, så Jens gikk villig frem og fikk ryper på vingene. Lina ble strekt ut før han stoppet, men han holdt seg da rolig. Rypa til høyre ble felt uten at Jens var klar over at den datt. Han utredet greit mens jeg plukka opp rypa, som han fikk lukte på. Det vanket masse ros, gleden var stor.
Kort tid etter ble det ny stand med reis og felling. Denne gangen så Jens at rypa datt, så han måtte manes til ro. Vi gikk sammen frem til rypa. Jens fikk lov å ta den opp og gi den til meg. En prestasjon som frembrakte gledestårer. Kveldsjakten ble avsluttet der og da.

Neste dag var det ikke nødvendig med line. Jens var godt i hånd og jaktet som en voksen hund. Lett og elegant beveget han seg over terrenget. Han tok motbakker og utforbakker uten noe problem, stein og vier hindret ham ikke i å ta seg frem. Under Stølshammaren sto bjørka tett. Der satt rypene trygt. Ingen jeger kom seg dit. Men Jens forserte steinura og reiste ryper på kommando slik at jeg kunne stå utenfor og ta i mot dem. Jens var et jakttalent helt utenom det vanlige. Det var vondt og trist å måtte overlate ham til en ny eier. Men det var også synd på ham, hans kone og barn som hadde mistet en hund og venn. Lite ante vi da at Jens hadde HD grad D, noe som ble avlest 16/3-1988 og førte til at han måtte vandre til de evige jaktmarker.

Om Jøa: Under jakten i Naustdal høsten 1987 var Jøa og Jens mellom 8 og 9 mnd. Men de jaktet likevel nærmest som gamle og erfarne hunder. Birgit var begeistret over det hun opplevde med Jøa, og hun gledet seg til å arbeide videre med henne. Men ikke alle ønsker blir oppfylt. Birgit hadde mange hunder å ta vare på. Hun måtte prioritere, ta fornuften fangen. Slik ble det til at Jon Nygaard fra Enebakk fikk overta Jøa. Hans bror Per-Ragnar hadde da Bjønroas Inka, som imponerte brødrene. Og de greide å overtale Birgit.

For noen dager siden tok jeg kontakt med Jon og spurte om han hadde vært fornøyd med Jøa. "Beste hunden jeg har hatt”, var svaret. Videre ble det fortalt om en utrolig sterk jakthund. Hans kamerater måtte ha flere hunder under jakten, men Jøa jaktet flere dager uten å bli utslitt. Hun var lett med gode vinkler, og beveget seg smidig uten å bruke så masse krefter. I tillegg var hun en rolig og svært klok hund. Jøa var grei i huset og passet på familiens barn. Ved et tilfelle hadde grinda mot en trafikkert veg blitt stående åpen. Det unge menneskebarnet prøvde å komme seg ut, men Jøa stilte seg i veien så Jon kunne komme til unnsetning. Jøa manglet kun talens gave, men hun førte sitt eget kroppsspråk. Den gode Jøa ble røntget, og den 13/1-1988 fikk hun kjennelsen HD-fri A.

Til lære og ettertanke
Ja, hva kan vi lære av dette J-kullet, et kull basert på linjeavl? Det mest uventa var vel de arveegenskaper valpene hadde fått med seg fra unnfangelsen og til fødsel. Og videre den ulike utvikling de fikk fra valper til voksne hunder. Noe som kommer tydelig frem i beskrivelsen av dem.
Kort: Det uventa var ulikhetene.
Vår forståelse av linjeavl var at vi da kunne få forsterka de gode egenskaper, men at også de uheldige kunne økes- Det uten at en kunne forutse graden.

Hit og Liss hadde gode aner bak seg og var stabile og sindige hunder som ville utfylle hverandre bra, både jaktlig og eksteriørt. Særlig skal en merke seg den gode HD-statusen der alle søsknene til Hit var HD-frie. Av Liss sine søsken var 8 fri-røntget, samt at hennes foreldre også var fri for HD. Derfor var det helt uventet at 50% skulle utvikle HD. Var det uflaks? Det kunne jo ha blitt helt annerledes om de rette sædcellene hadde befruktet de rette eggene. Men det var vel meningen at det skulle gå som det gjorde, til vår lære. Det er vanskelig å drive avl. Ja, faktisk er det lettere å blande saft og vann, men ikke så spennende.

Utsikten, 1. juni 2008
Rolf Bjørnarheim
 

Hit som unghund
 

Bjønroas Liss
 

Jøa og Birgit

Jøa og Jon Nygaard